Forord mai 2018

For snart 9 år siden dro jeg til Thailand i et forsøk på å få til et besøk i en Mla Bri-landsby. Mla Bri-folket er en svært liten folkegruppe, kanskje bare et par-tre hundre gjenlevende i hele verden. Flesteparten av dem lever i det nordøstlige Thailand, muligens også noen få i Laos. Da jeg tok kontaktet med folk Thailand jeg kjente fra tidligere prosjekter, var det mange av dem som ikke kjente til denne befolkningsgruppen. Men min gode venn Sorn hadde imidlertid noen kontakter som kunne sette oss på sporet.

Jeg reposter bloggen jeg skrev den gangen, med mindre endringer i teksten og noen flere bilder, fordi jeg mener den fremdeles kan være av interesse.

Reiseblogg fra juni og juli 2009

26.06-29.06 2009: Noen dagers venting i Bangkok

For en gangs skyld ankommer jeg Bangkok uten at programmet for opplegget mitt er bekreftet. Min venn, Sorn, som jeg har kjent siden 1986, har ikke svart på mailen min. Mobilnummeret hans virket heller ikke, men han visste at jeg skulle komme torsdag 26.06. Sorn har i alle år jobbet med og ledet skole- og kulturprosjekter for hill tribe people og fattige, foreldreløse barn. Det var han som hjalp meg med oppholdet i en Hmong-landsby 3 uker i 1987. Siden da har vi hatt mye med hverandre å gjøre.

Torsdag ettermiddag fikk jeg heldigvis en mail fra ham. Det viste seg at han har vært utsatt for en trafikkulykke og sitter med brukket bein og skiveutglidning i ryggen. Han kan derfor ikke bli med meg, men han har allerede satt i gang folk i sitt store nettverk av hjelpearbeidere som jobber med hill tribes i Nord Thailand.

I morgen skal jeg dra videre til Chiang Rai og blir møtt av en av Sorns venner. Jeg regner med å være i Chiang Rai en ukes tid. Så drar jeg til Chiang Mai, for å treffe Sorn, som bor der, før jeg etter planen skal videre til en Mlabri-landsby 3-4 timers busstur fra Chiang Mai. Oppholdet mitt avsluttes etter planen i Udon Thani hvor jeg tidligere arrangerte alternativ praksis for lærerstudenter siste halvdel av nittitallet. Mange studenter husker sikker Mr. Winjoo, som var skolesjef der. Jeg gleder jeg meg til å treffe ham igjen.

Hensikten med turen er å lære mer om fremmede kulturer, men også ta bilder for å dokumentere det jeg ser og opplever. Jeg vil etterhvert legge ut noen av bildene her, og flere på www.pbase.com/hpw. (Se under People and Places og så Thailand.)

Dette er altså programmet mitt i korte trekk. Høydepunktet, håper jeg, blir å treffe Mlabri-folket. Det er beregnet at det kun er ca 300 igjen av dette folket på hele kloden. Den eneste informasjonen jeg har om dem er fra ei bok som kom ut i 1938 og som er referansen for mesteparten av informasjonen om dem som ligger på nettet. Dessuten fikk jeg tilfeldigvis se en dansk dokumentar om dem på TV. Mla Bri-folket kalles også for The Yellow Leaf People fordi de tradisjonelt har bygd sine hytter av bananblader og drar videre når bladene blir gule.

Her i Bangkok er alt litt stille og rolig. Ikke helt toppsesong, regntid og fuktig, og den økonomiske nedgangen merkes nok også. Relativt få turister og de av oss som er her, er ettertraktet. I dag går en times kjøretur med tuk-tuk for 20 Baht, som er mindre enn 4 NOK. Men livet på Silom Road, hvor jeg alltid bor, er omtrent som før; mye stress og mas og biler og folk, selv om blomsterselgerne kanskje har litt roligere dager.

30.06.2009: Chiang Rai

Chiang Rai beskrives ofte som porten til Det gylne triangel og er samtidig et historisk knutepunkt i området. Det fortelles at Kong Mangrai, som hersket over Chiang Saen, erobret landområdene sør for byen sin fordi yndlingselefanten hans hadde stukket av i den retningen. Det fortelles ikke om han fant elefanten, men da letemannskapet kom til bredden av Kok-elven, bestemte han seg for å anlegge en by der. Slik ble Chiang Rai til. Dette var på 1200-tallet. Kong Mangrai regnes for å være grunnleggeren av Lanna-dynastiet og han gjorde Chiang Rai til dyhnastiets første hovedstad i 1262. Bare 30 år seinere, i 1292, flyttet han imidlertid hovedstaden til Chiang Mai, og siden har Chiang Rai vært litt i skyggen av den. De fleste turister stopper i Chiang Mai, men bare de mest eventyrlystne kommer til Chiang Rai. Det er likevel mest turisme som byen lever av. Folk venter imidlertid på en ny oppblomstring når den nye motorveien til Kina ventes å stå ferdig til neste år (2010).

Hit til Chiang Rai kom jeg i går ettermiddag. Jeg har vært her tidligere både på 80- og 90-tallet og jeg synes byen er spennende å være i, selv om en av mine reisehåndbøker beskriver den slik: “Tross i sin eksotiske beliggenhet mangler byen selv både atmosfære og historiske ruiner.” Men jeg tror ikke dette stemmer helt. Det er både templer og museer her som er vel verdt å besøke. Folk er vennlige og hjelpsomme, maten er god og det meste er billig, i alle fall billigere enn i Chiang Mai..

Etter å ha innstallert meg på hotellet i går, ruslet jeg en tur rundt i byen. Her er fremdeles German Bar, ser jeg, hvor man får kjøpt hamburgere, omeletter og frokost slik vi vil ha det, og selvsagt flust av thai-restauranter som bare har meny på thai, hvis de i det hele tatt har en. Veldig billig og velsmakende mat. Tegn på at det er templer i nærheten, er munkene som rusler omkring. Jeg passerte forbi verkstedet til en kjøleskap-reparatør hvor et par av dem hadde stoppet opp for en prat.

Opplegget mitt klikket litt i går. Ingen plukket meg opp på flyplassen som avtalt, men jeg visste navnet på hotellet så det var ikke noe problem. Da jeg kom dit, var rommet bestilt og sto klart og ventet på meg. Hotellet, Wiang Inn, er flott og omtrent like dyrt som det jeg bodde på i Bangkok. (Jeg har allerede bestilt et nytt hotell, The Golden Triangle Inn, som jeg flytter til i morgen.) Verre er det at min kontakt, Mr. Dumrai, som er en pensjonert hjelpearbeider, har det så travelt med nye gjøremål, bl.a. eksport av økologiske landbruksprodukter til Kina, at han ikke har tid til å ta seg så mye av meg. Imidlertid spiste vi middag sammen i går kveld, og han gav meg noen gode tips. Han har også ordnet bil med sjåfør for meg i morgen, onsdag. Da drar jeg til Triangelet for å se Sop Ruak, Chiang Khong, Chiang Saen og Mae Sai.

I Chiang Rai regner det jevnt og trutt i dag, men det er behagelig her i lobbyen på Wiang Inn. Ikke så mange folk ute og rusler i gatene akkurat nå, og turistene befolker ikke akkurat uterestaurantene.

03.07.2009: Chiang Rai Province

I dag er det fredag, og jeg har to travle dager bak meg. Skiftet som nevnt hotell på onsdag morgen og bor nå på Golden Triangle Inn som er et koselig familedrevet gjestehus. Helt ok rom uten TV, men med mygg. Resepsjonen og lobbyen ligger nede i hagen, og det samler seg folk der om kveldene for en hyggelig prat.

Onsdag regnet det hele dagen. Klokka ni ble jeg ble hentet av Kai (uttales Kgai) og vi dro så langt nord i landet som mulig. Først til Mae Sai som er den nordligste byen med det nordligste stedet i Thailand. Kjent som grenseby til Burma og for smykkehandel (jade). Ikke mye å gjøre der i høljregnet. Så kjørte vi sørover igjen til Det gylne triangel. Selve punktet er lokalisert til en liten landsby som heter Sop Ruak. Der var det faktisk interessant å besøke The Hall of Opium, et informasjonssenter og museum over opiumsvalmuens betydning på godt og vondt for området.

For å bevise at jeg har vært der, tok Kai tok dette bildet av meg akkurat på The Golden Triangle. Vi ser Burma (til venstre bak), Mekong og Laos til høyre bak, samt en liten grønn flekk av Thailand rett nedenfor der vi står.

Vi dro videre mot sør til Chiang Saen, og stoppet i den historiske byen med mange restaurerte, eller bevarte, templer fra 12-1300-tallet. Wat Pa Sak var faktisk verdt et besøk i regnværet. Tempelet ble grunnlagt på begynnelsen av 1300-tallet og ble beskyttet, eller gjemt, i en beplantet skog av 300 teaktrær. Det var som om stemningen fremdeles preget stedet, selv om teaktrærne er borte.

Fotografisk var det ikke noen stor dag. Bortsett fra minnesmerker som er fotografert bedre i godt vær og fås kjøpt på prospektkort, var det ingen ting å hente så langt. Men på veien hjem til Chiang Rai bråstoppet Kai bilen. – Mr. Peter. Rice Farmers. Out, take photo! Han hadde sett en gruppe risbønder som var ferdig for dagen og som var på vei opp til bilen sin omtrent der vi stod. Veldig hyggelige og blide folk og de hadde ikke noe imot å bli tatt bilder av.

I løpet av fem minutter var fotodagen reddet. Også for Kai som, som den ekte Thai han er, nok hadde vært bekymret fordi han ikke hadde greid å guide meg til steder og hendelser for foto.

Torsdag var været fint, oppholdsvær med glimt av sol. Kai kom og hentet meg kl. 09.00. Vi skulle opp i fjellene. Først var vi innom en elefant-stasjon hvor vi turister kunne betale for å sitte på med elefantene høyt oppe på ryggen deres. Vi kunne også mot betaling bli fotografert med en flere meter lang anacondaslange over nakken. Men jeg liker verken elefanter som er tjora fast i bakken eller slanger som hentes fram fra bur for å bli vist fram. Så vi reiste raskt videre, opp i fjellene.

Vi dro innom flere hill tribe landsbyer. Kai var tydeligvis godt kjent. Over alt hvor vi kom, var folk positive til besøk, og lot seg villig fotografere. Naturlig nok, for de levde nok av turister, de fleste av dem. Selv om landsbyene var tradisjonelle nok når det gjelder hus og beliggenhet, var salgsbodene aldri langt unna. Jeg fikk ofte følelsen av at dette ikke var helt autentisk, for å si det mildt. Noen av dem virket stivpyntet og noen hadde også sminket seg. Hotellverten her på Golden Triangle Inn fortalte i går kveld at de nok hadde sluttet med disse tradisjonelle draktene og pynten, hadde det ikke vært for turistene. Jeg tror det kan være mye sant i dette og et interessant tema til ettertanke. Syntes imidlertid ikke jeg skulle la være å ta bilder av den grunn, når jeg først var der. Mange flotte ansikter og drakter.

Det var vondt å se Long Neck Karen kvinner og barn med de tunge metallringene rundt halsen. En voksen kvinne kan ha ringer på opp mot 10 kg å bære på. Knærne var også innringet på noen av dem. Og de små ungene skal tidlig venne seg og starter i femårsalderen og får lagt til 1 ring hvert annet år (i følge hotellverten).

Selv om noen av de voksne virket å være litt på utstilling, var ungene rundt omkring og lekte som unger flest. To småjenter fra long neck folket, hoppet paradis (akkurat slik som ungene gjør det i Halden) og så ikke ut til å være særlig hindret av den ekstra ballasten rundt halsen. En av guttene løp rundt med cowboyrevolver.

Det hører med til denne historien at takket være inntekter fra turister, har de økonomi og muligheter til blant annet bedre helsestell og skolegang.

I dag har det vært en stille og rolig dag her i Chiang Rai. Jeg har brukt tida til å ordne med bilder og å skrive blogg.

I løpet av helga, sannsynligvis søndag, reiser jeg til Chiang Mai for å treffe Sorn. Forhåpningen er jo, som nevnt, å få treffe Mlabri-folket og at møtet med dem blir spesielt.

05.07.2009: Chiang Mai

I dag morges forflyttet jeg meg fra Golden Triangle Inn i Chiang Rai til The Royal Lanna Hotel i Chiang Mai, ca 300 km unna. Kai kjørte meg. Selv om han driver taxi-butikk, har det slett ikke vært dyrt, ca. 4-500 kr dagen for bil med sjåfør og bensin går an. Samtidig er han kjent i området og kan guide og informere litt. Han var også hyggelig reisefølge.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg skal være her i Chiang Mai, Thailands nest største by (i følge Kai). Det er stor forskjell på Chiang Rai og Chiang Mai. Chiang Mai er mer moderne og det meste er godt tilrettelagt for turister. Særlig kjent er nattmarkedet (Night Bazaar) hvor man kan få kjøpt alt mulig, særlig produkt fra ulike hill tribes. Det er interessant å være der når det er fullt av folk.

Kan kanskje si litt om hotellpriser her nede også. Golden Triangle Inn tok ca 100 kr. pr natt, mens Royal Lanna hvor jeg er nå, tar ca 200 kr. Begge har frokost inkludert. Helt ok standard, og her i Royal Lanna, er standarden pluss. Det er egentlig ganske billig.

Programmet videre håper jeg blir avklart i morgen, da jeg skal spise lunsj med mr. Sorn og noen av medarbeiderne hans. Så da får vi ser hva det blir til med Mlabri-folket.

I mellomtida får jeg bare slå meg til ro og ha en avslappet søndag med silende regnvær.

07.07.2009: Chiang Mai

I går, mandag, spiste jeg lunsj hjemme hos Sorn. Han var mer medtatt etter trafikkulykken enn jeg trodde, og hadde store problemer med å gå og sitte. Han lå for det meste i en seng med en korsettaktig anordning festet til bryst, mage og rygg. Etter en halvtime ved lunsjbordet og foran PC-en, måtte han hjelpes i seng igjen. Han beklaget flere ganger at han ikke kunne ta meg med rundt omkring som han pleide. Men han har likevel jobbet med et program for meg.

Etter planen skal jeg reise til Phrae med buss fredag og bli der i helgen. En medarbeider til Sorn, Mr. Payongsak, eller Sak, skal så kjøre meg til en Mlabri landsby lenger opp i fjellene, hvor det er avtalt at jeg kan være. Dette er helt avklart nå. Det eneste som er usikkert er om veien opp til Mlabrilandsbyen er kjørbar i dette regnværet som har vært den siste tida. Selv 4-hjulstrekkere får problemer i regntida. Jordsmonnet som veiene er bygd på, blir glatt som grønnsåpe når det regner, rød grønnsåpe, og det er til og med vanskelig å stå på beina om det skrår litt. Den sleipe jordmassen fester seg som rødt kitt på sko og klær og er nesten umulig å få vekk etterpå.

Sorn har prøvd å finne ut om veien dit er farbar, men han fikk ikke kontakt med de rette personene. Det er nemlig offentlige fridager tirsdag og onsdag denne uka, og de fleste har gjort som vi gjør i Norge i mai, tatt ut hele uka i ferie. Dette har jo også vært en utfordring for Sorn, og gjør det hele litt mer tungvindt. Men foreløpig er det altså været det står på. Jeg krysser fingrene for mindre regn og litt opptørking de neste dagene.

I dag er det rett nok heldigvis et opphold i regnet og jeg skal rusle litt rundt i Chiang Mai.

09.07.2009: Chiang Mai

Nå er det endelig 100% bekreftet at besøket i Mlabri-landsbyen blir en realitet. I morgen, fredag, reiser jeg med buss, ca 4 timer, til Phrae, hovedstaden i Phrae Province. Jeg skal bo på Phumthai Garden Hotel. Lørdag, og kanskje også søndag, skal jeg besøke Mlabri-landsbyen. Regnoppholdet de siste dagene, har gjort veien opp dit kjørbar igjen, og vi får bare håpe på at regnet fortsatt uteblir.

En dag eller to er ikke tid nok til å drive utforskende arbeid, men et inntrykk får jeg nok. Chung Padongsak, eller Sak, som skal kjøre meg, er fra området og godt kjent. Han snakker engelsk og kan gi meg en god del informasjon. F.eks. kan det være interessant å få vite om det virkelig bare er 2-300 igjen av denne folkegruppen. Jeg har også noen spørsmål om dagligliv og tradisjoner, om hvordan dette har endret seg, og hvordan de er påvirket av storsamfunnet, som de fleste andre hill tribes er etter hvert. En viktig faktor til endring, er skolen. Der lærer de thaienes språk og skikker. Deres eget språk og tradisjonene går ofte i glemmeboka, fordi de ikke trenger det i storsamfunnet. Men samtidig er skolen viktig for at de skal greie seg i storsamfunnet. Jeg vil spørre litt om hvordan de takler dette dilemma, som finnes hos minoriteter over hele verden.

I går besøkte jeg Wat Umong i utkanten av Chiang Mai. Det er et internasjonalt senter for budhisme og meditasjon og er bygd opp rundt noen store grotter. Det kan spores tilbake til 1200-tallet og stedet oser av tradisjon, ro og verdighet. Sorn var i sin ungdom monk her, og har et spesielt forhold til stedet.

Munkene i Wat Umong spiser lunsj.

Været i dag har vært lettskyet og sol. Når skyene trekker seg vekk, stiger straks temperaturen her som andre steder, og det har vært ganske hett ute. Det er faktisk lettere å rusle omkring i regnværet enn i solskinnet. Så idag har det ikke blitt mer enn en liten tur rett opp i gata til Starbuck’s hvor jeg spiste en skikkelig god og vestlig hamburger. Deilig! Etterpå dro jeg på 7/11 også rett over gata her, og kjøpte noen bokser Pepsi Max til ca 2,50 NOK boksen. Bra pris, det! Godt å ha litt når jeg skal sitte på rommet i kveld og forberede morgendagens utflukt.

12.07.2009: Phrae og Mla Bri landsbyen

I går kom jeg til landsbyen hvor Mla Bri folket bor. Takket være opphold i regnværet de siste dagene, var veiene blitt såpass tørre at det var mulig å komme fram. Men det var så vidt. De siste par kilometerne var “på hekta”, skikkelig sledeføre.

Khun Bunyuen with his two grandchildren

Landsbyen heter Ban Bunyuen og det bor 85 Mla Bri folk der. En amerikansk forsker, Bunyuen Suksaneh, har bodd der i 30 år sammen med sin amerikanske kone, og deres barn og barnebarn som er født i Thailand. Landsbyen er faktisk oppkalt etter Khun Bunyuen (Khun = thailandsk hedersbetegnelse, brukes overfor folk som nyter repekt, f.eks. mester, lærer, en som gjør gode ting). Selv ville han ikke bruke sitt amerikanske døpenavn, han var thai nå, sa han og derfor hadde han nå et thailandsk navn. Vi hadde en god og interessant samtale over flere timer, og all den informasjonen jeg har nå, har jeg fra han. Det kan også nevnes at min sjåfør var henrykt over å treffe Khun Bunyuen. I følge ham var Khun Bunyuen ofte på TV og litt av en kjendis i Thailand og brukt som ekspert når det var snakk om hill tribe people, særlig Mla Bri. Jeg tror han også var involvert i den danske filmen som gikk på TV hjemme, og som fikk meg til å bli interessert i dette. I alle fall ble en del av filmen tatt opp i Ban Bunyuen.

Noe av det første jeg lurte på, var om det virkelig er slik at det bare er 2-300 Mla Bri folk igjen i verden. Det er visst faktisk riktig. Khun Bunyuen har registrert 4 kjente Mla Bri settlements: 1. Ban Bunyuen med 85 mennesker og 2. Ban Tha Wa med 30 mennesker. Begge disse i Phrae-provinsen. 3. Ban Huay Yuak med 120 mennesker og 4. Ban Phu Fa med 60 mennesker. De to siste ligger i Nan-provinsen. Til sammen er dette 295 personer. Bunyuen understreket at disse tallene er vanskelig å få skikkelig bekreftet, men at de nok er ganske presise og nær de faktiske. I følge hva jeg har funnet av info på nettet, skulle de fleste Mla Bri-folk bo i Laos. Dette mente Bunyuen ikke var riktig. En dansk antropolog mener at det er toppen 24 personer som bor der, kanskje ingen. Uansett: Ingen tvil om at Mla Bri-folket er få og derfor en utsatt gruppe, slik at både de selv og andre må bidra til at de skal kunne overleve som folk. Dette at de er såpass marginale, gjør at det selvsagt er utrolig viktig å utvikle gode overlevelsesstrategier og at om dette lykkes for Mla Bri folket, kan det tilflyte viktig erfaringskunnskap for andre utsatte folkeslag i verden. Jeg skal komme mer inn på strategier som Khun Bunyuen er opptatt av og som skal bidra til dette.

Hva de egentlig heter, er også litt uklart. På thai heter de phaw tong luang. Ingen, selv om de er godt kjent i området og snakker godt engelsk, skjønner hva jeg mener når jeg sier Mla Bri. Mla Bri er i følge Bunyuen en mer teknisk beskrivelse som brukes av akademikere som forsker på dem og beskriver dem slik. Hvorfor de bruker dette navnet, og betydningen av det, vet jeg ikke. Men jeg har jo vendt meg til det, selv om jeg nå har lært at det skal skrives i to ord. Engelskspråklige bruker betegnelsen Yellow Leaf People. Det gjør også Bunyuen, så jeg er fristet til å gå over til dette selv. Dette navnet viser dessuten til historien, myten (?), som går ut på at de flytter videre når bananbladtaket til hyttene deres gulner. Jeg skal komme tilbake til akkurat dette.

Besøket var utrolig interessant, og jeg fikk, takket være Khun Bunyuen, mye mer ut av oppholdet enn jeg hadde kunnet forvente på så kort tid. Imidlertid var det litt magert rent bildemessig. Fotografisk sett er gråvær å foretrekke, ikke det skarpe solskinnet som var den dagen, særlig ikke når sola står rett over hodene våre. Dessuten, og viktigst, var at det var fridag på skolen, og alle, voksne og barn, med noen få unntak, var ute på rismarkene og jobbet. Men noen bilder ble det, og de legger jeg etter hvert ut på www.pbase.com/hpw

Jeg kommer tilbake med mer info om The Yellow Leaf People i dagene som kommer. Reiser tilbake til Chiang Mai i morgen, og da er det forhåpentlig god internettforbindelse igjen.

14.07.2009: The Ghost of the Yellow Leaf People

Mitt inntrykk ut fra det lille jeg har lært om og sett av Mla Bri folket, er at de er en lavstatusgruppe, en minoritet blant minoritetene. Opprinnelig levde de i små grupper som jegere og samlere, og skiftet stadig bosted dypt inne i skogene. Det var også vanlig at de drev handel eller utveksling med andre stammegrupper. De kom til et sted, slo seg ned og jaktet og sanket det som fantes i det nære området. Når området var tømt for mat, etter ca 10 dager, dro de videre til nye jaktområder. Husene deres var enkle og hadde tak av bananblader. Omtrent samtidig med at området var tømt, begynte også bananbladene å gulne. At de flyttet på seg når bananbladene ble gule, er altså en tilfeldighet. Det som var avgjørende for at de flyttet på seg, var først og fremst at området var blitt tomt for mat.

Traditional Mla Bri House

Men man kan tenke seg opplevelsen for de som søkte kontakt med Mla Bri folket, og som ikke fant folk, bare forlatte husklynger med gulnet bananbladtak. Dermed oppstod antakelig også betegnelsen ghost i forbindelse med folkegruppen. I følge Khun Bunyuen liker Mla Bri folket selv ikke denne myten om å være ånder eller spøkelser: – Vi er levende mennesker.

Denne omflakkende jeger- og samlertilværelsen tok slutt for 80-100 år siden forteller Khun Bunyuen. Da begynte de med å arbeide på andres jord. De ble behandlet dårlig av jordeierne som utnyttet dem, og de levde i ytterste fattigdom. De hadde dårlig helse, de var underernærte og mottakelige for infeksjoner som de ikke greide å behandle. Nå er jakten mer et supplement til jordbruk og annen virksomhet. I Ban Bunyuen er det både strøm og renset vann.

Da jeg var i landsbyen, fikk jeg øye på et tradisjonelt Mla Bri hus i utkanten. Da jeg spurte hva det var, fikk jeg vite at dette var et lekehus som noen unger har lekt i. For øvrig består landsbyen av vanlige hus slik du ser i de fleste andre landsbyer i fjellene, men barnekulturen ivaretar altså tradisjonene.

I neste blogg vil jeg legge vekt på hvordan et slikt lite folkeslag som Mla Bri, som nesten ingen har vært interessert i, som har vært undertrykt, utnyttet og nærmest vært regnet som en pariakaste, skal kunne overleve i storsamfunnet.

Ban Bunyuen

21.07.2009: Mla Bri folkets overlevelsesmuligheter

Med svært få unntak, er det ingen som har vært særlig ineressert i Mla Bri folket og deres livsbetingelser. De har endret livsstil fra å være et jeger- og samlerfolk som vandret omkring i små grupper, til å bli mere stedbundne jordarbeidere. Ofte som leilendinger på andres jord. De har vært undertrykt og utnyttet og det er bare ca 300 igjen av dem. Hvordan skal de kunne overleve som folk? Antakelig vil erfaringene med Mla Bri folkets overlevelsesstrategier, være tydelige og oversiktlige og dermed også til generell nytte for andre i liknende situasjon.

Khun Bunyuen mener det er viktig at de gis mulighet til å beholde og styrke sin identitet og utvikle en stolthet over å være Mla Bri. I dette arbeidet er det viktig at de får beholde sitt eget språk, samtidig som de lærer thaienes språk. Skolen må altås undervise både i Mla Bri og Thai. Mla Bri har, som de fleste liknende folk, kun et muntlig språk. Men nå [2009] har lingvister begynt å interessere seg og 3 ulike forskergrupper, har utviklet 3 ulike varianter på et skriftlig Mla Bri språk. Om disse blir enige, gjenstår å se.

For å bevare og utvikle identitet og språk, er det viktig at de har maksimal kontakt med hverandre, i følge Khun Bunyuen. Det er derfor en viss frustrasjon hos ham over at Ban Bunyuen, som i februar 2009 hadde ca. 150 innbyggere, imars plutselig mistet 60 av dem. Uten å melde fra dro de av gårde og slo seg ned i Ban Phu Fa hvor Thailands kronprinsesse nylig etablerte et prosjekt for Mla Bri folket. Det positive i denne situasjonen er at det viser at det begynner å oppstå en viss interesse for folket, men det er ikke sikkert at det er så bra at de splittes opp i mindre grupper.

Genetisk er det også et problem at de er så få. Risikoen for innavl er stor, men Khun Bunyuen mente at dette ikke var noe avgjørende problem ennå. Imidlertid er noen av beboerne i landsbyen svakelige, blir ofte syke og dør tidlig, fortalte han.

I motsetning til de fleste andre hill tribes, eller minoritetsgrupper, har ikke Mla Bri folket håndverkstradisjoner og vakre klesdrakter som bidrar til deres identitetsbygging. Som jegere og samlere, brukte de ikke klær, i alle fall ikke mer enn nødvendig. Det var først når de kom ut av skogene og slo seg ned som jordarbeidere at de begynte å bruke klær. Disse klærne er ikke preget av generasjoners håndverkstradisjon, men er enkle og billige bomullsklær.

Mens for eksempel Hmong-folket er kjent for sin sølvsmedtradisjon, har ikke Mla Bri folket vært kjent for noe tilsvarende. Derfor har Khun Bunyuen arbeidet for å utvikle et hammock-prosjekt blant landsbyens folk. De har lært å lage hengekøyer som er både solide, gode å sitte og ligge i og er pene å se på. De har dermed utviklet en ekspertise på et felt, som vekker oppmerksomhet hos handre, både Thai og Hmong. På de siste årene har de solgt 5000 eksemplarer, også via internett og over hele verden, og dette har bidratt til at de både får penger og beundring fra andre. Mesteparten av pengene blir brukt til skole og bedre helsestell, men de har også fått muligheter til å kjøpe ting til seg selv. De har altså lykkes med noe. Nå lærer de opp både Thai og Hmong, og fordi de er ekspertene, blir de også bedt om å inspisere om de andre utfører arbeidet skikkelig, før hengekøyene selges. Mla Bri folket har med andre ord, gjennom Hammock-prosjektet, tatt skrittet fra å være en lavstatusgruppe til å bli produsenter av noe som gir inntekter og til å være lærere og inspektører for både Thaier og Hmonger. Forhåpentligvis vil dette virke positivt inn på deres selvbilde, men da jeg spurte Khun Bunyuen om de var klar over hvilken suksess de nå har hatt, svarer han: – Antakelig ikke.

Avslutning

Det var ikke lett å ta bilder i Ban Bunyuen. Selv om jeg fikk lov, virket det som det plaget dem en del, og jeg tok derfor færre bilder enn jeg ellers ville ha gjort.

På veien ned fra Ban Bunyuen, ca 1 km nedenfor, ligger en Hmonglandsby. Vi stoppet der for at jeg skulle ta bilder av skolen som Mla Bri barna går på. Da ble jeg nesten omringet av ivrige Hmong-barn som ville bli tatt bilder av og som uoppfordret begynte å leke så jeg fikk noe å fotografere. Dette i kontrast til erfaringen fra Ban Bunyuen. Jeg skal ikke tolke dette for mye, men det er klart at Mla Bri folket har en lang vei å gå før de etablerer en identitet og en selvfølelse som gir trygghet i utkanten av storsamfunnet.

PS.
Jeg er kommet hjem nå og har surfet litt på nettet. Her finner jeg en interessant historie som jeg ikke kjente til tidligere: http://www.easylifehammocks.com/page/mlabri1
(30. mars 2020: Denne lenken synes å være ‘død’. Jeg googlet meg fram til dette alternativet, en mer vitenskapelig framstilling av folket, fra omtrent 2013; https://www.researchgate.net/publication/317560652_The_Demographics_of_a_Village_of_Recently_Settled_Hunter-_Gatherers_in_Thailand ) Ved å google [mlabri hammock bunyuen] kan dere få fram mer info.

Khun Bunyuen fortalte meg aldri sitt amerikanske døpenavn, men jeg tror det må være han som er Reverend Eugene Long og som beskrives i flere av de få omtalene av mlabri-folket som ligger ute på nettet.